Tolkning av skarptrommestemmen i Ravels Bolero

Et studium av fremføringstradisjoner representert hos Spotify
Skarptrommestemmen på Bolero er som kjent en monoton rytme av to takter som repeteres gjennom hele verket, nemlig:

Men selv om dette tilsynelatende er enkelt og monotont vil jeg påstå at det likevel er rom for tolkning og frasering.
Spørsmålet er: er det riktig å tolke inn noen frasering, og er det vanlig å gjøre det?
Til min rådighet har jeg i underkant av 200 ulike innspillinger som finnes på spotify, her følger en oversikt over de mest bemerkelsesverdige.
Først vil jeg si litt om tempo. Wikipedia har en lengre utgreiing. Ravel har selv indikert et tempo på 66, som betyr varighet på rett under 16 minutter. Men praksis varierer fra 17:40 (Pedro de Freitas Branco – Le boléro) ned til 12:06 (Leopold Stokowski – Bolero). Barenboim/Chicago er sannsynligvis ganske nær Ravel sin intensjon.
Men det var frasering av skarptrommestemmen vi skulle snakke om. For å musisere dette og ikke bare høres ut som en metronom, mener jeg det vil være naturlig å legge en liten betoning på åttendelene på tredje slag i første takt, samt å la triolene i siste halvdel av andre takt lede tydelig frem mot eneren i takten etter. Stokowski nevnt over (raskeste innspilling) er et godt eksempel på hva jeg mener. Andre eksempler er:

• Philadelphia med Mutti
• Munchen (ingen dirigent angitt),
• St Louis med Slatkin
• Chicago med Daniel Barenboim
• Berlin med Karajan
• Slovak Radio Symphony Orchestra (dessverre uten dirigent. Det finnes andre varianter med samme orkester men som ikke er like bra i dette henseende)
• London med Fremaux

Noen andre, litt mer fantasifulle varianter:

• Lamoreux Concert Association (?) høres det ut som prøver å flytte triolene litt «til høyre» (uten å få det til hver gang)
• Ja, det er vanskelig å spille svakt, men det må da gå an å spille litt svakere enn «trommemarsj»? New York/Kurt Masur
• London/Abbado (Hæ? Det høres ut so mom trommisen var på fylla dagen før og ikke har kommet seg helt. Og dette er London med Abbado?!)

Og så har du de som virkelig ikke får det til. Noen er bare litt ujevne, slik at det blir en litt pussig frasering uten noen egentlig retning, mens de mest ekstreme ikke klarer å få samme klang med venstre og høyre hånd. Det blir nesten litt skolekorps-følelse i slutten av andre takt. Noen eksempler på dette:

• The Hamburg Symphony Orchestra – Ravel: Bolero (Peter Holtzman)
• Vladimir Roscoff – Bolero (her er det i tillegg en aldeles forferdelig skarptrommeklang, det høres ut som om de slår på en avis som ligger på et respatex-bord…)
• Vienna Symphonic Orchestra – Bolero (her må det være et teknisk problem med opptak eller miks, skarptrommen flytter seg frem og tilbake i lydbildet)

Selv foretrekker jeg at det svinger litt av skarptrommespillet. Det er meningen at dette skal være en dans, og det blir en veldig kjedelig dans med en monoton metronom i bakgrunnen. Samtidig må fraseringene være forsiktige og subtile så det ikke tipper over i parodien. Boston/Ozawa synes jeg får det til bra.